Om å vinne!

Ett år, det er så sinnssykt bra, jeg er så utrolig fornøyd med meg selv! På mandag var det to år siden jeg sluttet å kutte meg. Ett år, og jeg er et helt annet menneske enn jeg var da. Alt har gått så fort, og jeg er et helt annet menneske. Fra å være en ubetydelig jente som balanserte på linen og visste at om hun snublet var det slutt. Til jenta som nå hopper og danser på den samme linen, men har sikkerhetsnett under, og bare vil få et lite sug i magen når hun faller, så er det bare lett å klatre opp på linen og fortsette dansen.


Jeg ville ikke dø, og jeg forsto ikke hvor syk jeg var. At alle rundt meg var bekymret var jeg vant til, jeg hadde jo hatt det slik i flere år, men klarte meg jo alltid. Jeg gikk rundt i en tåke, så ikke poeng i noe, ville ikke leve, ville ikke dø, ville ingenting. En fredag satt jeg hos psykologen min, hun var veldig bestemt på at om jeg ikke ville dø av blodtap eller infeksjoner måtte jeg ta stilling til om jeg VILLE slutte. Om jeg ikke ville var det ikke mer hun kunne hjelpe meg med på den fronten. Jeg gikk hjem og tenkte, på mandag var jeg hos henne igjen, da hadde jeg bestemt meg, jeg skulle slutte. Og det gjorde jeg! Jeg gikk fra så destruktiv selvskading at jeg hadde et blodtap på 1 – 2 dl om dagen, de bra dagene... Det gikk overraskende bra, en uke gikk, to uker, det var de verste ukene, etter et par måneder var det bare røde hissige arr, men ingen skorper eller hevelser. Jeg begynte å forstå at dette gikk veien, et motiverte meg mer og mer hver dag. Angsten ble gradvis mer og mer borte utover våren, jeg ble mindre trist. Jeg så lysere og lysere på livet. Kjempet. Motivasjonen ble sterkere og sterkere ettersom jeg merket at jeg fikk det bedre.


Og nå er det gått ett år, det har gått så fort, og jeg har det så bra. For første gang kjenner jeg en glede som går fra hodet til armer og ben, og gleden strømmer også gjennom hjertet. Jeg elsker livet. Jeg visste ikke at en slik følelse eksisterte, men det er fantastisk. Nå er det bare frk Bulimi som henger igjen, og jeg er snart sjef over henne også. Angsten er der i bakgrunnen ganske ofte, men det gjør ikke så mye, for jeg styrer, og har kontroll. Det gjelder å se det positive, selv om det til tider er håpløst, ikke gi opp. Man må vinne over sykdommen!


Jeg har kontroll over livet mitt. Og jeg elsker det!

Lettlaget og trivelig fruktkake

En liten smakeprøve på forestillingen jeg har til helgen! Festlig liten sak.

LETTLAGET OG TRIVELIG FRUKTKAKE

5 dl mel
4 egg
2 dl tørket frukt
1 ts salt
1 dl farin
4 ms (måleskjeer) sitronsaftnøtter
2 l Whisky

Ta frem en mellomstor bolle
Smak på whiskyen for å forsikre deg om at den er god. Hell den gjerne i et desilitermål og drikk. Repeteres.

Sett på elvispen.

Sjekk igjen whiskyen, om kvaliteten holder.

Bland 1 dl smør i bollen, legg til 1 måleskje sukker og visp dette sammen.

Sjekk om whiskyen står seg ved å helle innpå enda et desilitermål.

Schteng av elvispen.

Knekk to høner og schleng disse i bollen, sammen med all den tøjkede fjukten.

Schett på elvispen igjen.

Hvis den tøjkede fjukten setter seg fast i bollen, grav den ut.

Smak deretter på whiskyen for å være sikker på at den fremdeles ikke har blitt schemt.

Etterpå schal du schile 2 ss schalt, eller noe schånt...
Det er forrestenikke schå nøye.

Schekk whiskyen… hikk.

Schil sitronsaften, legg til en matsche. Og så litt schukker, eller hva faen du måtte ha for hånden.

Schmør ovnen.

Vri kakeformen på 220 grader, ikke glem å schteng av elvispen.

Schleng bollen ut av vinduet, og schekk så whiskyen igjen.

Gå og legg deg. Hvem faen liker fruktkake, uanschett?

Travel frøken

-Har du tid til deg selv da? Et spørsmål jeg stadig vekk får. Jeg har mye å gjøre, det er jeg veldig klar over, men jeg trives og har det bra. Og jeg klarer å vurdere hva som blir alt for mye, og hva som er passe. Vel, ofte må jeg innrømme at det er vanskelig å si nei. Nå for tiden tror jeg at jeg har nådd krensen, men jeg vet det og kan snu før det blir for mye. På skolen da jeg fikk to tonn lekser idag tenkte jeg "Å, jøsses, nå får jeg det travelt!", men jeg er ikke redd for det så lenge jeg er klar over det og kontrollerer det selv. Nå har jeg hatt en koselig helg på kurs, ganske intesivt og krevende, men noe annet enn jeg gjør ellers, så det var utrloig spennende, og jeg tror det var lurt å dra på kurset. Jeg fikk masse ut av det!
Idag skal jeg enten ringe vennen min eller tanta mi, vi får se, kanskje jeg rekker begge!

Mitt viktigste og beste tips for å klare mye er:

1. Sov mye, jeg merker godt at jeg mestrer dagene mye bedre når jeg sover 7-9 timer.
2. Ikke gjør lekser hele natten, jeg gjør aldri lekser etter 21.00, bare i helt spesielle tilfeller. Jeg får ikke mye ut av det jeg gjør om kvelden/natten, og sover bare mindre, noe som blir negativt for dagen etter. Det jeg synes fungerer bedre er å heller stå opp en time tidligere!
3. Ikke sitt hjemme og les lekser om du egentlig skulle vært på trening, vært ute med venner e.l. For meg er det bare dumt fordi jeg heller sitter hjemme og er negativ til det arbeidet jeg gjør fordi DET er grunnen til at jeg ikke får hatt det gøy. Da får jeg ikke så mye ut av det, det er bedre å gjøre det morsomme og så heller få gjort litt mindre lekser, dettar jeg igjen senere!

Ha en god dag!

Angstanfall

Jeg fikk angstanfall igår... Det er mange måneder siden sist, hvorfor kom det igår? Det skjønner jeg ikke, men jeg gidder ikke bruke energi på å skjønne hvorfor det kom. Angsten gjør meg så sliten... Jeg vil tenke positivt, nå er det sikkert enda lenger til neste gang, dessuten er de ikke så ille lenger, de er verre enn de fleste har, men likevel bedre enn de jeg hadde daglig tidligere. Jeg kommer alltid til å ha litt angst, men jeg har lært og må fortsette å leve med angsten, den er en del av meg. En del jeg nå takler og er sjef over, stort sett. Jeg vinner, jeg er nesten frisk! Jippi!

Fløtekarameller

Jeg er syk, og jeg er overbevist om at brusetablettene har skylden. Hadde jeg spist tyggetablettene ville jeg blitt frisk. Så da sitter jeg her i sofaen med dyne og synes synd på meg selv. Jeg har det ikke vondt, det er ikke det. Jeg vet hva det er å være dødsyk, så dette er bare barnematen, men kjedelig. Ja, ja, jeg fant ut at jeg kunne lage fløtekarameller i sted, ikke det at jeg hadde utrolig lyst på det, men jeg ville lage det... Så jeg gikk igang, det ble ikke en festlig afære. Siden jeg nesten svimer av når jeg står oppreist vart det ikke moro i det hele tatt. Og jeg klarte å søle glovarm karamellmasse på hånda, au! Så slik gikk det. Håper lillesøsteren min liker dem i et minste, for jeg har ikke lyst på karameller.

Brusetabletter

Jeg er nesten blitt syk, jeg vil bare ikke inse at det er lurt å ta en dag hjemme, pleie meg selv og ta livet med ro. Det har jeg ikke tid til, derfor må jeg gjøre mye så jeg ikke rekker å bli syk. Så det er min plan. Den pleier å fungere, jeg blir aldri/sjelden syk. Men jeg blir ikke hjemme før jeg ikke klarer å stå opp av senga. Mistenker at andre tar litt lettere på det og blir hjemme om det er litt gruff i systemet.

-Brusetabletter, det hjelper mot alt det! Sier en venninne så entusiastisk til meg, hun snaker om paracett og har sansynligvis ikke prøvd c-vitaminer i brusetablettformat!

Når jeg merker at noe er på vei har jeg resepten klar: ta en overdose c-vitaminer, skikkelig c-vitaminsjokk! Sånne man tygger. Idag ble det krisestemning, vi hadde ikke c-vitamintabletter med appelsinsmak! De smaker ikke godt, men er bedre enn brusetabletter. Jeg var altså tvunget til å prøve meg på disse brusetablettene mamma mener smaker greit. Før har jeg bare spist brusetabletter ten vann fordi selv om det smaker kvalmt er det en festlig følelse når den bruser i munnen.
I kjøleskapet var det to typer, mandarinsmak og tropisk smak, av natur er jeg skeptisk til tropiske smaker, det pleier å være kvalmt søtt og klissete, en fungerer fett i godteri! Jeg måtte altså prøve meg på mandarin, noe skeptisk siden jeg senest lørdag prøvde å drikke mandarinsaft, en gedigen skuffelse siden jeg i utgangspunktet ikke er tilhenger av saft, spesielt ikke appelsin, derfor var ikke mandarin noen utprget nytelse. Tilbake til brusetaglettene, på røret de lå i sto det at man skulle spise en daglig, og den skulle bruse i et glass vann. Et helt glass så jeg temmelig svart på, men et halvt er mulig å ta i en rask omgang så det ble jeg enig med meg selvom å prøve. Siden jeg er for overdoser av c-vitaminer plukket jeg 4 tabletter ut av røret. Jeg skal si det bruste! Jeg helte i meg skvipet, og det smakte ikke digg. For å få vekk smaken løp jeg fra stua til kjøkkene og så meg rådvill rundt i kjøleskapet, det fant jeg melk. Bedre enn vann siden det har smak tenkte jeg, men jeg skal si det ble en merkelig smak, og den var ikke god! Mamma kom meg til unsetning med en Trolli eplering. Nam!

Engler i snøen

Du vet det er vinter når du våkner med "Det snør, det snør, tiddelibom" på hjernen. Og sannelig er det blitt vinter også, årstiden jeg elsker! Snøen ligger på bakken,på verandaen, på verandaen, på husene og på trærne. Det er pent og lyst ute, og skiene kan finne vegen ut av boden!
Det er deilig å reise opp på fjellet, langt fra folk, med en eller to venner, slå opp teltet og ligge i soveposen og spise middag og obligatorisk dessert, godteri! Vite at du noen dager skal gå opp og ned fjellsider og topper, slå opp teltet et annet sted, varme de iskalde bena over primusen eller på magen til en god venn. Håpe det er fint vær dagen etter, studere kartet og finne en rute videre. Løse noen verdensproblemer og sovne inn til vinden som stryker stille over teltduken, eller gjør hva den kan for å rive opp teltet fra snøen.

Men denne helgen hvor jeg kunne reist til mitt eventyrland valgte jeg heller å reise til en snøløs del av landet, vestlandet. Vi klarte å oppsøke snøen etter en times gange oppover fra fjorden. Men vestlandet skal vite at det er en mye finere del av landet enn østlandet, men de mangler østlandsvinteren. Våren er den årstiden jeg er minst glad i, den bli først fin når det nesten er sommer.
Mitt perfekte år ville nok vært ca slik:
Januar: Østlandet/Nordnorge+fjellet
Februar: Østlandet/Nordnorge+fjellet
Mars:Fjellet
April:Vestlandet+fjellet
Mai:Vestlandet/Østlandet(slutten av Mai)+fjellet
Juni:Vestlandet/Sørlandet+fjellet
Juli:Vestlandet/Østlandet/Sørlandet/Nordnorge + FJELLET!
August: Vestlandet/Sørlandet+fjellet
September: Østlandet/Vestlandet+fjellet
Oktober: Østlandet
November: Østlandet
Desember: Østlandet+fjellet
Jeg har bare vært noen få ganger i Nord-Norge, ellers er jeg ganske bra bereist i Norge og tror dette omtrent er det optimale, men det kommer jo veldig an på været!

Men nyt vinteren, let etter engler i snøen!

I noen måneder levde jeg bare på riskrem, kanskje ikke det sunneste, kanskje ikke det beste, men det var det eneste jeg spiste. Jeg spiste en boks om dagen. Hvem har sagt at spiseforstyrrelser er logiske?
Men naturligvis ble jeg lei av det, da jeg begynte å bli friskere av spiseforstyrrelsene den gangen begynte jeg etterhvert å sise variert. Etter det har jeg ikke spist riskrem en eneste gang.
Senere runder jeg har hatt med spiseforstyrrelser har ikke artet seg på den måten at jeg bare har spist en spesiell rett, da har jeg bare spist mindre eller kastet opp.
Nå kan jeg ikke forstå hvordanjeg klarte å ikke spise noe annet enn riskrem, æsj!

Jeg lengter fortsatt etter å være tynn, jeg vet egentlig at jeg er tynnest av vennene mine, tynnest av søstrene mine, tynnest i teatergruppa og tynnest på treningen. Likevel viljeg alltid være tynnere. Jeg vil ikke være syk pga mat. Jeg vil ikke tenke på mat, bare spise meg mett og smile. Ikke spy etter hvert måltig fordi jeg blir ekkel og tjukk av mat. Jeg vet jo at det ikke hjelper, vet jeg aldri blir fornøyd. Jeg vil bli frisk av bulimien jeg har nå, men jeg vil ikke nok. Men snart vil jeg noko, jeg er på veg, jeg vet det!

Evnen til å utvikle spiseforstyrrelser er medfødt, men det må til en utløsende årsak for å bli syk, dvs at ikke alle kan få spiseforstyyelser. Hvorfor meg? Jeg tror ikke det noen gang nytter å tenke det, man kan jo tenke det, men man blir ikke frisk av det. Det er bare å jobbe og jobbe, kjempe og kjempe, og de som er sterke nok vinner. Og jeg tror alle er sterke nok om de bare innser at de virkelig vil!

Syke ord

Hvem kunne ane at den flinkeste, tynneste og tilsyneslatende gladeste jenta var den ulykkeligste av dem? Svaret er ingen. Hun smilte og smilte, fant på momrsomme ting og fikk til det hun prøvde. Alle ville være som henne. Men hadde de visst hva som var innenfor huden på henne ville de skiftet mening.
Dette er bloggen om jenta som smilte seg ihjel. Jenta som smilte mer og mer jo tristere hun ble. Jenta som avskydde seg selv. Jenta som hadde opplevd det værste en liten jente kan oppleve. Men det var det ingen som visste. Ikke før alt raste sammen og hun ble syk av smilingen og skuespillet sitt. Veldig syk.

Jeg sluttet å skrive dagbok da livet begynte å spise meg opp innenfra, jeg orket ikke å minne meg selv på hva som foregikk inne i hodet mitt. Nå skal jeg prøve å sette ord på ting jeg har opplevd mens jeg var syk. Kanskje til hjelp for andre, men mest til hjelp for meg selv.

Helsestasjon for ungdom

Verden er et merkelig sted, det er så mye jeg ikke skjønner. Hvem vet, kanskje jeg aldri vil forstå meg på dette. Livet er ikke for amatører, og jeg mistenker at jeg har vært en amatør, lenge... Nå har jeg litt mer peiling på hva dette livet egentlig dreier seg om, men jeg er langt fra utlært.

Noen damer holdt foredrag på skolen om helsestasjon for ungdom, at man ikke skal være redd for å komme dit og snakke. Jeg satt der og følte at jeg kanskje hadde ganske god greie på hva de snakket om. Etter noen år med sykdom har jeg lært å leve, lært hva det vil si å vippe på kanten mellom liv og død.
Jeg gikk altså for å høre dem snakke, tenkte det kunne være intressant. Men venninnen min som jeg alltid er sammen med på skolen gadd ikke, det var sikkert bare kjedelig og ekkelt. Jeg sa ikke noe mot, lot henne sette seg i kantina, alene. Det var ganske sårende, hun vet hva jeg har vært gjennom, hun har aldri sviktet, men likevel har hun heller aldri væt der hvis jeg har trengt noen å snakke med.
Det var ikke mange i auditoriet, jeg slo meg ned ved en annen jente i klassen og fulgte med. De sa en hel del fornuftige ting. Helsestasjon for ungdom er et utrolig viktig tiltak, hvis man bare søker hjelp tidlig nok kan man unngå å falle så langt, noe som bare blir en liten ting når du får hjelp med en gang kunne blitt døen om du ikke gjør det. Men det er vanskelig å innse at man trenger noen å snakke med som ikke kjenner deg. Kanskje dette tiltake kan hjelpe undommer som sliter, og forebygge tragedier. Jeg håper det.

Dette er et tiltak jeg håper politikerne se nyttigheten av å bevare!