Om å vinne!

Ett år, det er så sinnssykt bra, jeg er så utrolig fornøyd med meg selv! På mandag var det to år siden jeg sluttet å kutte meg. Ett år, og jeg er et helt annet menneske enn jeg var da. Alt har gått så fort, og jeg er et helt annet menneske. Fra å være en ubetydelig jente som balanserte på linen og visste at om hun snublet var det slutt. Til jenta som nå hopper og danser på den samme linen, men har sikkerhetsnett under, og bare vil få et lite sug i magen når hun faller, så er det bare lett å klatre opp på linen og fortsette dansen.


Jeg ville ikke dø, og jeg forsto ikke hvor syk jeg var. At alle rundt meg var bekymret var jeg vant til, jeg hadde jo hatt det slik i flere år, men klarte meg jo alltid. Jeg gikk rundt i en tåke, så ikke poeng i noe, ville ikke leve, ville ikke dø, ville ingenting. En fredag satt jeg hos psykologen min, hun var veldig bestemt på at om jeg ikke ville dø av blodtap eller infeksjoner måtte jeg ta stilling til om jeg VILLE slutte. Om jeg ikke ville var det ikke mer hun kunne hjelpe meg med på den fronten. Jeg gikk hjem og tenkte, på mandag var jeg hos henne igjen, da hadde jeg bestemt meg, jeg skulle slutte. Og det gjorde jeg! Jeg gikk fra så destruktiv selvskading at jeg hadde et blodtap på 1 – 2 dl om dagen, de bra dagene... Det gikk overraskende bra, en uke gikk, to uker, det var de verste ukene, etter et par måneder var det bare røde hissige arr, men ingen skorper eller hevelser. Jeg begynte å forstå at dette gikk veien, et motiverte meg mer og mer hver dag. Angsten ble gradvis mer og mer borte utover våren, jeg ble mindre trist. Jeg så lysere og lysere på livet. Kjempet. Motivasjonen ble sterkere og sterkere ettersom jeg merket at jeg fikk det bedre.


Og nå er det gått ett år, det har gått så fort, og jeg har det så bra. For første gang kjenner jeg en glede som går fra hodet til armer og ben, og gleden strømmer også gjennom hjertet. Jeg elsker livet. Jeg visste ikke at en slik følelse eksisterte, men det er fantastisk. Nå er det bare frk Bulimi som henger igjen, og jeg er snart sjef over henne også. Angsten er der i bakgrunnen ganske ofte, men det gjør ikke så mye, for jeg styrer, og har kontroll. Det gjelder å se det positive, selv om det til tider er håpløst, ikke gi opp. Man må vinne over sykdommen!


Jeg har kontroll over livet mitt. Og jeg elsker det!