Arr

Det er varmere ute og været tilsier lettere klær. Jeg har aldri vært redd for å vise arrene mine. Arr etter mange år med selvskading. Nå går jeg i behandling og arrene skal i teorien bli mindre synlige, for borte vil de aldri bli. I vinter var jeg sikker på at jeg ønsket at de skulle bli så lite dominerende som mulig. Jeg ville at folk skulle se meg, ikke arrene mine. Behandlingen har hittill ikke hatt mye for seg, de ser ut til å være for store til at det er greit å gjøre noe med. Men altså, nå som jeg går i tynnere klær og har kommet ordentlig i gang med behandlingen er jeg usikker på om jeg vil at de skal bli borte. De er en del av meg, en del av min historie. Kanskje jeg er rar, men jeg vil ha dem, jeg vil ikke at folk skal kommentere dem, se dem, det er ikke derfor. Jeg vil ha dem for min egen del. Selv om jeg ikke vil bli minnet om de vonde årene så vil jeg ikke late som om de ikke har vært der...
Neste gang jeg skal til hudlegen vil jeg kanskje si det, at jeg ikke vil fortsette behandlingen.