Helsestasjon for ungdom

Verden er et merkelig sted, det er så mye jeg ikke skjønner. Hvem vet, kanskje jeg aldri vil forstå meg på dette. Livet er ikke for amatører, og jeg mistenker at jeg har vært en amatør, lenge... Nå har jeg litt mer peiling på hva dette livet egentlig dreier seg om, men jeg er langt fra utlært.

Noen damer holdt foredrag på skolen om helsestasjon for ungdom, at man ikke skal være redd for å komme dit og snakke. Jeg satt der og følte at jeg kanskje hadde ganske god greie på hva de snakket om. Etter noen år med sykdom har jeg lært å leve, lært hva det vil si å vippe på kanten mellom liv og død.
Jeg gikk altså for å høre dem snakke, tenkte det kunne være intressant. Men venninnen min som jeg alltid er sammen med på skolen gadd ikke, det var sikkert bare kjedelig og ekkelt. Jeg sa ikke noe mot, lot henne sette seg i kantina, alene. Det var ganske sårende, hun vet hva jeg har vært gjennom, hun har aldri sviktet, men likevel har hun heller aldri væt der hvis jeg har trengt noen å snakke med.
Det var ikke mange i auditoriet, jeg slo meg ned ved en annen jente i klassen og fulgte med. De sa en hel del fornuftige ting. Helsestasjon for ungdom er et utrolig viktig tiltak, hvis man bare søker hjelp tidlig nok kan man unngå å falle så langt, noe som bare blir en liten ting når du får hjelp med en gang kunne blitt døen om du ikke gjør det. Men det er vanskelig å innse at man trenger noen å snakke med som ikke kjenner deg. Kanskje dette tiltake kan hjelpe undommer som sliter, og forebygge tragedier. Jeg håper det.

Dette er et tiltak jeg håper politikerne se nyttigheten av å bevare!