Golfballen

Noen ganger er det så utrolig slitsomt å være på skolen, bare stress og mas! Spesielt tirsdager! Men når det først er noe som heter tirsdager må man bare godta det. Dessuten er det ikke så ille, hvertfall ikke når man kommer igang skikkelig. Det skjer en del småting innemellom som gjør tirsdagene veldig levelige. Idag satt Rikke og jeg og leste visdomsord fra lekseboka hennes, så skrev vi ned de vi likte best. Den desidert beste var:

Livet er som en golfball – en lang rekke harde slag til man havner i et hull i jorden.

Joda, kanskje det, og hadde noen spurt meg for drøyt et år siden ville jeg sagt ja, men ting har heldigvis endret seg. Det er mulig jeg har fått såpass mange harde slag at hele meg ble slått langt ut i skogen eller vannet, at golfspilleren ikke finner meg igjen. For meg spiller det ikke så stor rolle heller, så lenge jeg har det fint kan jeg godt være rota bort fra skogen, og jeg vet jo at før eller siden vil noen finne meg og sørge for at også jeg havner i et hull i jorden. Og om det skulle være slik at jeg er fortapt og aldri blir funnet, ja, da blir jeg verden eldste og havner i Guinnes rekordbok, det hadde vært tøft! Men ingen fare, jeg blir nok funnet, og jeg må nok regne med noen harde slag til. Jeg nyter at jeg er borte og at livet smiler til meg her jeg ligger i det myke gresset og gleder meg over å leve.