Tankesurr fra en overaktivert pike

Jeg var så sabla sliten etter forige uke. Heldagsprøver hver dag. Denn uken har jeg hatt fri, likevel er det mye, engelskroman, tyskroman og norskroman. Selvfølgelig må vi analysere og tolke dem også! Lærere er dårlige til å saarbeide, så mye vi har å gjøre nå er uholdbart. Jeg klarer det ikke i lengden. På lørdag er det dessuten premiere på musikalen hvor jeg har en hovedrolle, så er det slag i slag med forestillinger. Helst skulle jeg trent litt klatring og løping også, og jeg får nok plass. Men jeg vet hva som skjer, mandag etter 3. forestilling, og det går opp for meg at det er to dager til jeg må levere en lang analyse av gift og jeg har muntlig terminprøve i engelsk på onsdag og at jeg ikke har mer å gi, jeg blir liggende gråtende i fanget hans og verden føles håpløs. Men det går alltid, Emilie klarer seg. Midt i håpløsheten vil jeg komme på at Marcus flytter til høsten, men en venninne sa til meg "Men du har klart mye verre ting enn det du Emilie!", og det er sant, og jeg tror jeg vil klare det, men jeg er redd han ikke vil klare det og bryte forholdet...

Men jeg klarer meg alltid, jeg har opplevd det verste, men klatret opp igjen gang etter gang, kjempet meg fram. Jeg er på vei ut i livet og jeg tror det blir bra!

Arr

Det er varmere ute og været tilsier lettere klær. Jeg har aldri vært redd for å vise arrene mine. Arr etter mange år med selvskading. Nå går jeg i behandling og arrene skal i teorien bli mindre synlige, for borte vil de aldri bli. I vinter var jeg sikker på at jeg ønsket at de skulle bli så lite dominerende som mulig. Jeg ville at folk skulle se meg, ikke arrene mine. Behandlingen har hittill ikke hatt mye for seg, de ser ut til å være for store til at det er greit å gjøre noe med. Men altså, nå som jeg går i tynnere klær og har kommet ordentlig i gang med behandlingen er jeg usikker på om jeg vil at de skal bli borte. De er en del av meg, en del av min historie. Kanskje jeg er rar, men jeg vil ha dem, jeg vil ikke at folk skal kommentere dem, se dem, det er ikke derfor. Jeg vil ha dem for min egen del. Selv om jeg ikke vil bli minnet om de vonde årene så vil jeg ikke late som om de ikke har vært der...
Neste gang jeg skal til hudlegen vil jeg kanskje si det, at jeg ikke vil fortsette behandlingen.