Jomfrufødsler og sånn

Det er populært å mene noe om Gud. Det er ikke så viktig hva du mener, bare du mener noe! Å mene noe om religionen bak er heller ikke så viktig. Det er Gud og homofile prester som skal diskuteres. Stakkars Jesus har havnet litt i bakgrunnen. Jeg mener at homofile prester skal få lov til å være prester hvis de vil det, de er da vel ikke mindre kristne om de har en annen legning enn Kvarme! Gud tror jeg ikke på. Ferdig med det.

Da kan jeg skrive om Jesus, alt fokus på Guds sønn. Nå tror jeg jo ikke på Gud, derfor skal jeg være veldig god til å argumentere om jeg klarer å få noen til å tro at jeg tror Jesus er Guds sønn. nei, han er nok ikke det. Jomfrufødsler har jeg liten tro på, dessuten, så utrolig kjipt! Nå har jeg aldri vært gravid, men det virker ikke så veldig atraktivt. Joda, jeg kommer sikkert til å ønske meg barn en dag jeg også, men ikke ennå, jeg er 18 år og regner ikke meg seelv for voksen. Men tilbake til jomfrufødsler. Graviditet er vel best før og etter. Det jeg tror folk vil ha er sex og barn, de 9 mnd mellom er ikke det de tiltrekkes av, kvalme og humørsvingninger, bekkenløsning og ingen klær som passer lenger. Maria var nok slik hun og, turte bare ikke innrømme at sex med Josef var digg. Dessuten var det jo stas med alle de som plutselig fant henne så intresant! Gud på laget var kult i den tida, som nå, og her bød sjansen seg med hyrder og konger i fleng. Jeg hadde nok også vært villig til å sverge dyrt og hellig at jeg var jomfru da jeg ble gravid om noen tilbød meg å føre opp Gud på fødselsattesten til det stakkars barnet. Dessuten hadde nok Guds andre barn, med Jesus som storebror, vært garantert både barnehageplass og pianotimer. Men det er nok lite sansynlig at mitt barn som kanskje ankommer om 10 år blir spesiell for andre enn familien. Men jeg kan jo håpe at Kristin Halvorsen har fikset full barnehagedekning innen den tid. Hvis Jesus trasket rundt i Midtøsten for et par tusen år siden var han nok en like vanlig gutt som mitt barn vil bli. Prinsesse Ingrid Alexandra var smartere, hun skaffet seg kongelige foreldre, berømt fra fødselen! Der var det heller ingen som diskuterte mulig jomfrufødsel.

Ute av tiden, eller veldig i den

Jeg føler at tiden flyr. Gudene vet hvor det blir av den, og gudene vet hvordan jeg skal rekke alt. Av en eller annen grunn har jeg rukket alt hittil, men før eller siden må noe skjære seg. De neste to ukene har jeg planlagt ned til minste detalj for å ha en liten mulighet for å rekke alt, likevel har jeg et par punkter som kan bli kritiske.

Hvorfor klarer jeg ikke se at jeg er et menneske, at tiden min faktisk er begrenset, at ikke jeg kan gjøre alt? Selv om jeg prøver å si det til meg selv går det ikke inn. Kanskje noen må slå meg i hodet med noe hardt? Tviler...jeg er nok bare slik.

Det blir godt med påskeferie, ikke skole, ikke jobb, ikke treninger, ingenting. Bare fjellet, han og meg. Deilig.

Kjemi, det er slitsomt, noe av det er så vanskelig å forstå, hvordan skal 3kje gå? Jeg klarer det nok, jeg klarer alt. Hvis jeg vil! Hvis jeg vil jobbe med det, bruke tid. Problemet er jo at jeg har så lite tid. Tenk om jeg var som Andrea, hun som alltid har god tid til lekser, hun gjør ikke noe annet. Har ingen interesser. Jeg tror det ville blitt kjedelig... Det passer ikke meg.

Anna, moren til Marcus, ble så glad for gaven, hun ville betale, men jeg har jo laget tøflene selv og selv om garn er dyrt så gjorde jeg det for å være snill. Jeg vant igjen, hun betalte ikke. Jeg trenger penger, alltid, men jeg vil ikke ha betalt når jeg lager det som gave! Jeg vil være snill, jeg vil hun skal like meg.

Lister er nødvendig, lister over alt, hva jeg skal handle, hva jeg skal gjøre, hva jeg skal rekke, hvem jeg skal ringe.... Da er det lettere å klare det, om en detalj forvinner ut av tidsregnskapet er jeg i trøbbel!