Ute av tiden, eller veldig i den

Jeg føler at tiden flyr. Gudene vet hvor det blir av den, og gudene vet hvordan jeg skal rekke alt. Av en eller annen grunn har jeg rukket alt hittil, men før eller siden må noe skjære seg. De neste to ukene har jeg planlagt ned til minste detalj for å ha en liten mulighet for å rekke alt, likevel har jeg et par punkter som kan bli kritiske.

Hvorfor klarer jeg ikke se at jeg er et menneske, at tiden min faktisk er begrenset, at ikke jeg kan gjøre alt? Selv om jeg prøver å si det til meg selv går det ikke inn. Kanskje noen må slå meg i hodet med noe hardt? Tviler...jeg er nok bare slik.

Det blir godt med påskeferie, ikke skole, ikke jobb, ikke treninger, ingenting. Bare fjellet, han og meg. Deilig.

Kjemi, det er slitsomt, noe av det er så vanskelig å forstå, hvordan skal 3kje gå? Jeg klarer det nok, jeg klarer alt. Hvis jeg vil! Hvis jeg vil jobbe med det, bruke tid. Problemet er jo at jeg har så lite tid. Tenk om jeg var som Andrea, hun som alltid har god tid til lekser, hun gjør ikke noe annet. Har ingen interesser. Jeg tror det ville blitt kjedelig... Det passer ikke meg.

Anna, moren til Marcus, ble så glad for gaven, hun ville betale, men jeg har jo laget tøflene selv og selv om garn er dyrt så gjorde jeg det for å være snill. Jeg vant igjen, hun betalte ikke. Jeg trenger penger, alltid, men jeg vil ikke ha betalt når jeg lager det som gave! Jeg vil være snill, jeg vil hun skal like meg.

Lister er nødvendig, lister over alt, hva jeg skal handle, hva jeg skal gjøre, hva jeg skal rekke, hvem jeg skal ringe.... Da er det lettere å klare det, om en detalj forvinner ut av tidsregnskapet er jeg i trøbbel!