I noen måneder levde jeg bare på riskrem, kanskje ikke det sunneste, kanskje ikke det beste, men det var det eneste jeg spiste. Jeg spiste en boks om dagen. Hvem har sagt at spiseforstyrrelser er logiske?
Men naturligvis ble jeg lei av det, da jeg begynte å bli friskere av spiseforstyrrelsene den gangen begynte jeg etterhvert å sise variert. Etter det har jeg ikke spist riskrem en eneste gang.
Senere runder jeg har hatt med spiseforstyrrelser har ikke artet seg på den måten at jeg bare har spist en spesiell rett, da har jeg bare spist mindre eller kastet opp.
Nå kan jeg ikke forstå hvordanjeg klarte å ikke spise noe annet enn riskrem, æsj!

Jeg lengter fortsatt etter å være tynn, jeg vet egentlig at jeg er tynnest av vennene mine, tynnest av søstrene mine, tynnest i teatergruppa og tynnest på treningen. Likevel viljeg alltid være tynnere. Jeg vil ikke være syk pga mat. Jeg vil ikke tenke på mat, bare spise meg mett og smile. Ikke spy etter hvert måltig fordi jeg blir ekkel og tjukk av mat. Jeg vet jo at det ikke hjelper, vet jeg aldri blir fornøyd. Jeg vil bli frisk av bulimien jeg har nå, men jeg vil ikke nok. Men snart vil jeg noko, jeg er på veg, jeg vet det!

Evnen til å utvikle spiseforstyrrelser er medfødt, men det må til en utløsende årsak for å bli syk, dvs at ikke alle kan få spiseforstyyelser. Hvorfor meg? Jeg tror ikke det noen gang nytter å tenke det, man kan jo tenke det, men man blir ikke frisk av det. Det er bare å jobbe og jobbe, kjempe og kjempe, og de som er sterke nok vinner. Og jeg tror alle er sterke nok om de bare innser at de virkelig vil!