Tankesurr fra en overaktivert pike

Jeg var så sabla sliten etter forige uke. Heldagsprøver hver dag. Denn uken har jeg hatt fri, likevel er det mye, engelskroman, tyskroman og norskroman. Selvfølgelig må vi analysere og tolke dem også! Lærere er dårlige til å saarbeide, så mye vi har å gjøre nå er uholdbart. Jeg klarer det ikke i lengden. På lørdag er det dessuten premiere på musikalen hvor jeg har en hovedrolle, så er det slag i slag med forestillinger. Helst skulle jeg trent litt klatring og løping også, og jeg får nok plass. Men jeg vet hva som skjer, mandag etter 3. forestilling, og det går opp for meg at det er to dager til jeg må levere en lang analyse av gift og jeg har muntlig terminprøve i engelsk på onsdag og at jeg ikke har mer å gi, jeg blir liggende gråtende i fanget hans og verden føles håpløs. Men det går alltid, Emilie klarer seg. Midt i håpløsheten vil jeg komme på at Marcus flytter til høsten, men en venninne sa til meg "Men du har klart mye verre ting enn det du Emilie!", og det er sant, og jeg tror jeg vil klare det, men jeg er redd han ikke vil klare det og bryte forholdet...

Men jeg klarer meg alltid, jeg har opplevd det verste, men klatret opp igjen gang etter gang, kjempet meg fram. Jeg er på vei ut i livet og jeg tror det blir bra!