Golfballen

Noen ganger er det så utrolig slitsomt å være på skolen, bare stress og mas! Spesielt tirsdager! Men når det først er noe som heter tirsdager må man bare godta det. Dessuten er det ikke så ille, hvertfall ikke når man kommer igang skikkelig. Det skjer en del småting innemellom som gjør tirsdagene veldig levelige. Idag satt Rikke og jeg og leste visdomsord fra lekseboka hennes, så skrev vi ned de vi likte best. Den desidert beste var:

Livet er som en golfball – en lang rekke harde slag til man havner i et hull i jorden.

Joda, kanskje det, og hadde noen spurt meg for drøyt et år siden ville jeg sagt ja, men ting har heldigvis endret seg. Det er mulig jeg har fått såpass mange harde slag at hele meg ble slått langt ut i skogen eller vannet, at golfspilleren ikke finner meg igjen. For meg spiller det ikke så stor rolle heller, så lenge jeg har det fint kan jeg godt være rota bort fra skogen, og jeg vet jo at før eller siden vil noen finne meg og sørge for at også jeg havner i et hull i jorden. Og om det skulle være slik at jeg er fortapt og aldri blir funnet, ja, da blir jeg verden eldste og havner i Guinnes rekordbok, det hadde vært tøft! Men ingen fare, jeg blir nok funnet, og jeg må nok regne med noen harde slag til. Jeg nyter at jeg er borte og at livet smiler til meg her jeg ligger i det myke gresset og gleder meg over å leve.

Venner

Venner er noe av det viktigeste som finnes. De nærmeste vennene er nok de man trenger mest. Alle de som bare er venner er også viktige i et nettverk, og det er forskjellig hva man bruker de ulike vennene til. Så er det en haug med bekjente. Folk en vet hvem er, men ikke egentlig kjenner.

Det er blitt så populært med facebook, om å gjøre å ha flest venner. Men hvem i huleste har 300 venner??? Ikke jeg hvertfall. Jeg har ikke tid til å ha så mange venner. Vennskap krever at men jobber for det og gir noe. Je vet ikke om det er mulig å ha 300 venner... 300 bekjente går greit, en bekjent trenger du bare snakke med i ny og ne, hilse på og eller sende en sms til. En venn må du gjøre ting med, snakke med og lære å kjenne.

Men en du har vært veldig nær venn med, men mister kontakten med, er det da en venn eller bekjent? Jeg vil si det er en bekjent. Mennesker er ikke statiske, derfor endrer de seg, og når man snakker med han/hun et par år etter har det kanskje skjedd mye i hans/hennes liv som gjør at det ikke lenger er den samme som du kjente.

Jeg vet ikke, bare noen tanker, kanksje jeg er uenig med meg seelv etterpå? Jeg vet ikke...

Glede

Musikalen ble bra, den ble sinnsykt bra! Anmeldelsen i avisen kunne ikke vært bedre! Jeg gjorde det beste jeg noengang har prestert på scenen. Jeg har drevet med teater i 11 år, og har vært med på utallige forestillinger, store og små, men dette slo alt! Det er en utrolig følelse bår alle lærerene, vennene og folk en aldri har møtt før kommer og sier hvor utrolig flink du var! Jeg blir stolt og glad! Nå er det skole igjen, men jeg kan leve på dette lenge!