Om å elske...

Jeg er forelsket! Veldig!

Jeg er forelsket i livet, jeg elsker å leve! Lykken jeg føler hver dag når jeg våkner. Siden på skolen, jeg klarer det jeg skal klare, jeg er ikke utslitt når jeg kommer hjem. Bare det å ha overskudd til aktivitetene jeg liker. Det å ringe til venner langt borte og snakke om alt og ingenting, le og tenke. Tenke over livet, hva jeg har lært, hva jeg vil. Ha mål for neste dag, neste uke, neste år og enda lenger. Like tanken på at jeg skal leve lenge, oppleve mye!

Jeg er forelsket i Marcus, for første gang på ordentlig. Jeg elsker han. En som er så snill mot meg, en jeg kan le med, snakke med hva som helst med. Som bryr seg og tenker på meg. Jeg tenker på han og blir glad, snakker om han og blir glad. Men jeg er redd, jeg vet han liker meg på samme måte, men jeg er redd for å slippe han helt inn. Han vet så mye om meg, og dømmer meg ikke for noe, men jeg er likevel redd. Han er den snilleste i verden, det sa Ane også -Er det noen som fortjener Marcus er det deg, hadde dere blitt sammen ville jeg blitt så lykkelig. Han er den snilleste i verden. Ane og Marcus kjente hverandre før jeg ble kjent med dem. Jeg er ikke redd Marcus på ingen måte, men jeg er redd for å komme så nært et menneske.

Forholdet Marcus og jeg har nå er nært, vi kan klemme hverandre, han varmer meg om jeg fryser, trøster meg om jeg gråter, likevel er det en forskjell, jeg vet ikke hva, men den er der. Jeg må jobbe med den og finn ut av meg selv. Når man har blitt utsatt for grusomme ting kan det ødelegge for de fine, men jeg vil vinne. Jeg vil oppleve det fine i å kunne gi meg hen til en annen.

Jeg elsker Livet, Marcus og jeg elsker Ane, min beste venninne.