Golfballen

Noen ganger er det så utrolig slitsomt å være på skolen, bare stress og mas! Spesielt tirsdager! Men når det først er noe som heter tirsdager må man bare godta det. Dessuten er det ikke så ille, hvertfall ikke når man kommer igang skikkelig. Det skjer en del småting innemellom som gjør tirsdagene veldig levelige. Idag satt Rikke og jeg og leste visdomsord fra lekseboka hennes, så skrev vi ned de vi likte best. Den desidert beste var:

Livet er som en golfball – en lang rekke harde slag til man havner i et hull i jorden.

Joda, kanskje det, og hadde noen spurt meg for drøyt et år siden ville jeg sagt ja, men ting har heldigvis endret seg. Det er mulig jeg har fått såpass mange harde slag at hele meg ble slått langt ut i skogen eller vannet, at golfspilleren ikke finner meg igjen. For meg spiller det ikke så stor rolle heller, så lenge jeg har det fint kan jeg godt være rota bort fra skogen, og jeg vet jo at før eller siden vil noen finne meg og sørge for at også jeg havner i et hull i jorden. Og om det skulle være slik at jeg er fortapt og aldri blir funnet, ja, da blir jeg verden eldste og havner i Guinnes rekordbok, det hadde vært tøft! Men ingen fare, jeg blir nok funnet, og jeg må nok regne med noen harde slag til. Jeg nyter at jeg er borte og at livet smiler til meg her jeg ligger i det myke gresset og gleder meg over å leve.

Venner

Venner er noe av det viktigeste som finnes. De nærmeste vennene er nok de man trenger mest. Alle de som bare er venner er også viktige i et nettverk, og det er forskjellig hva man bruker de ulike vennene til. Så er det en haug med bekjente. Folk en vet hvem er, men ikke egentlig kjenner.

Det er blitt så populært med facebook, om å gjøre å ha flest venner. Men hvem i huleste har 300 venner??? Ikke jeg hvertfall. Jeg har ikke tid til å ha så mange venner. Vennskap krever at men jobber for det og gir noe. Je vet ikke om det er mulig å ha 300 venner... 300 bekjente går greit, en bekjent trenger du bare snakke med i ny og ne, hilse på og eller sende en sms til. En venn må du gjøre ting med, snakke med og lære å kjenne.

Men en du har vært veldig nær venn med, men mister kontakten med, er det da en venn eller bekjent? Jeg vil si det er en bekjent. Mennesker er ikke statiske, derfor endrer de seg, og når man snakker med han/hun et par år etter har det kanskje skjedd mye i hans/hennes liv som gjør at det ikke lenger er den samme som du kjente.

Jeg vet ikke, bare noen tanker, kanksje jeg er uenig med meg seelv etterpå? Jeg vet ikke...

Glede

Musikalen ble bra, den ble sinnsykt bra! Anmeldelsen i avisen kunne ikke vært bedre! Jeg gjorde det beste jeg noengang har prestert på scenen. Jeg har drevet med teater i 11 år, og har vært med på utallige forestillinger, store og små, men dette slo alt! Det er en utrolig følelse bår alle lærerene, vennene og folk en aldri har møtt før kommer og sier hvor utrolig flink du var! Jeg blir stolt og glad! Nå er det skole igjen, men jeg kan leve på dette lenge!

Tankesurr fra en overaktivert pike

Jeg var så sabla sliten etter forige uke. Heldagsprøver hver dag. Denn uken har jeg hatt fri, likevel er det mye, engelskroman, tyskroman og norskroman. Selvfølgelig må vi analysere og tolke dem også! Lærere er dårlige til å saarbeide, så mye vi har å gjøre nå er uholdbart. Jeg klarer det ikke i lengden. På lørdag er det dessuten premiere på musikalen hvor jeg har en hovedrolle, så er det slag i slag med forestillinger. Helst skulle jeg trent litt klatring og løping også, og jeg får nok plass. Men jeg vet hva som skjer, mandag etter 3. forestilling, og det går opp for meg at det er to dager til jeg må levere en lang analyse av gift og jeg har muntlig terminprøve i engelsk på onsdag og at jeg ikke har mer å gi, jeg blir liggende gråtende i fanget hans og verden føles håpløs. Men det går alltid, Emilie klarer seg. Midt i håpløsheten vil jeg komme på at Marcus flytter til høsten, men en venninne sa til meg "Men du har klart mye verre ting enn det du Emilie!", og det er sant, og jeg tror jeg vil klare det, men jeg er redd han ikke vil klare det og bryte forholdet...

Men jeg klarer meg alltid, jeg har opplevd det verste, men klatret opp igjen gang etter gang, kjempet meg fram. Jeg er på vei ut i livet og jeg tror det blir bra!

Arr

Det er varmere ute og været tilsier lettere klær. Jeg har aldri vært redd for å vise arrene mine. Arr etter mange år med selvskading. Nå går jeg i behandling og arrene skal i teorien bli mindre synlige, for borte vil de aldri bli. I vinter var jeg sikker på at jeg ønsket at de skulle bli så lite dominerende som mulig. Jeg ville at folk skulle se meg, ikke arrene mine. Behandlingen har hittill ikke hatt mye for seg, de ser ut til å være for store til at det er greit å gjøre noe med. Men altså, nå som jeg går i tynnere klær og har kommet ordentlig i gang med behandlingen er jeg usikker på om jeg vil at de skal bli borte. De er en del av meg, en del av min historie. Kanskje jeg er rar, men jeg vil ha dem, jeg vil ikke at folk skal kommentere dem, se dem, det er ikke derfor. Jeg vil ha dem for min egen del. Selv om jeg ikke vil bli minnet om de vonde årene så vil jeg ikke late som om de ikke har vært der...
Neste gang jeg skal til hudlegen vil jeg kanskje si det, at jeg ikke vil fortsette behandlingen.

Jomfrufødsler og sånn

Det er populært å mene noe om Gud. Det er ikke så viktig hva du mener, bare du mener noe! Å mene noe om religionen bak er heller ikke så viktig. Det er Gud og homofile prester som skal diskuteres. Stakkars Jesus har havnet litt i bakgrunnen. Jeg mener at homofile prester skal få lov til å være prester hvis de vil det, de er da vel ikke mindre kristne om de har en annen legning enn Kvarme! Gud tror jeg ikke på. Ferdig med det.

Da kan jeg skrive om Jesus, alt fokus på Guds sønn. Nå tror jeg jo ikke på Gud, derfor skal jeg være veldig god til å argumentere om jeg klarer å få noen til å tro at jeg tror Jesus er Guds sønn. nei, han er nok ikke det. Jomfrufødsler har jeg liten tro på, dessuten, så utrolig kjipt! Nå har jeg aldri vært gravid, men det virker ikke så veldig atraktivt. Joda, jeg kommer sikkert til å ønske meg barn en dag jeg også, men ikke ennå, jeg er 18 år og regner ikke meg seelv for voksen. Men tilbake til jomfrufødsler. Graviditet er vel best før og etter. Det jeg tror folk vil ha er sex og barn, de 9 mnd mellom er ikke det de tiltrekkes av, kvalme og humørsvingninger, bekkenløsning og ingen klær som passer lenger. Maria var nok slik hun og, turte bare ikke innrømme at sex med Josef var digg. Dessuten var det jo stas med alle de som plutselig fant henne så intresant! Gud på laget var kult i den tida, som nå, og her bød sjansen seg med hyrder og konger i fleng. Jeg hadde nok også vært villig til å sverge dyrt og hellig at jeg var jomfru da jeg ble gravid om noen tilbød meg å føre opp Gud på fødselsattesten til det stakkars barnet. Dessuten hadde nok Guds andre barn, med Jesus som storebror, vært garantert både barnehageplass og pianotimer. Men det er nok lite sansynlig at mitt barn som kanskje ankommer om 10 år blir spesiell for andre enn familien. Men jeg kan jo håpe at Kristin Halvorsen har fikset full barnehagedekning innen den tid. Hvis Jesus trasket rundt i Midtøsten for et par tusen år siden var han nok en like vanlig gutt som mitt barn vil bli. Prinsesse Ingrid Alexandra var smartere, hun skaffet seg kongelige foreldre, berømt fra fødselen! Der var det heller ingen som diskuterte mulig jomfrufødsel.

Ute av tiden, eller veldig i den

Jeg føler at tiden flyr. Gudene vet hvor det blir av den, og gudene vet hvordan jeg skal rekke alt. Av en eller annen grunn har jeg rukket alt hittil, men før eller siden må noe skjære seg. De neste to ukene har jeg planlagt ned til minste detalj for å ha en liten mulighet for å rekke alt, likevel har jeg et par punkter som kan bli kritiske.

Hvorfor klarer jeg ikke se at jeg er et menneske, at tiden min faktisk er begrenset, at ikke jeg kan gjøre alt? Selv om jeg prøver å si det til meg selv går det ikke inn. Kanskje noen må slå meg i hodet med noe hardt? Tviler...jeg er nok bare slik.

Det blir godt med påskeferie, ikke skole, ikke jobb, ikke treninger, ingenting. Bare fjellet, han og meg. Deilig.

Kjemi, det er slitsomt, noe av det er så vanskelig å forstå, hvordan skal 3kje gå? Jeg klarer det nok, jeg klarer alt. Hvis jeg vil! Hvis jeg vil jobbe med det, bruke tid. Problemet er jo at jeg har så lite tid. Tenk om jeg var som Andrea, hun som alltid har god tid til lekser, hun gjør ikke noe annet. Har ingen interesser. Jeg tror det ville blitt kjedelig... Det passer ikke meg.

Anna, moren til Marcus, ble så glad for gaven, hun ville betale, men jeg har jo laget tøflene selv og selv om garn er dyrt så gjorde jeg det for å være snill. Jeg vant igjen, hun betalte ikke. Jeg trenger penger, alltid, men jeg vil ikke ha betalt når jeg lager det som gave! Jeg vil være snill, jeg vil hun skal like meg.

Lister er nødvendig, lister over alt, hva jeg skal handle, hva jeg skal gjøre, hva jeg skal rekke, hvem jeg skal ringe.... Da er det lettere å klare det, om en detalj forvinner ut av tidsregnskapet er jeg i trøbbel!

Behold spørsmålet mens du leter etter svaret. Behold svaret mens du prøver troen. Behold troen når du finner igjen spørsmålet .